Fuck Cancer

Kvalme , angst , uro og strålesmak i munnen preger denne dagen fra jeg våkner, dagen er  Mandag 3 Desember 2018…

 

 

Jeg har vært våken flere ganger i løpet av natten for å se hvor mye klokken er og for å telle timer.. Jeg er skjelven i kroppen og puster fort. Alle disse plagene nettopp fordi den mest fryktede timen i året på sykehuset skjer i dag.

Jeg skal på etterkontroll for å se om alt er like bra som året før….det er nå 7 år siden i år at jeg ble erklært kreft fri og egentlig trenger jeg ikke like intens kontroll lenger for det er nå lite sannsynlig å få noe tilbakefall. Det er vanskelig å forstå for jeg var jo frisk da jeg ble kreftsyk, dette henger jeg ikke med på, fornuften prøver å få følelsene mine til å forstå. Jeg klarer ikke å slippe tak i disse kontrollene på sykehuset for de gir meg den tryggheten jeg sårt trenger.

 

 

Jeg er heldig som får komme til de som har mest kunnskap om meg og min situasjon og det gjør at jeg kan senke skuldrene etter kontrollen litt etter litt å starte neste nedtelling til desember 2019.

Det tar på å gå på kontroll, hodet begynner å jobbe, tankene spinner alltid rundt…det kan jo hende, hva gjør jeg dersom de skulle oppdage noe…Ulike scenario kverner i hodet og jeg får ikke stoppet dette om jeg hadde villet. Kroppen lever sitt eget liv når det omhandler kontrollene.

Jeg vet at jeg bare må gjennom det og stå i det og bare akseptere at sånn føles det og det blir bedre dagen etter. Sånn sett hjelper det med tiden at jeg lærer meg å akseptere og komme meg bedre gjennom de dagene før og selve dagen for kontroll.

Jeg har en del senskader og en av de er blæra, det gjør at det kjennes ut som jeg har urinveisinfeksjon ofte. Dager og uker av gangen. I 7 år har jeg gått til lege å fått sjekket når symptomene kommer men hver gang er svaret nei du er frisk….”bare stråleskader” du kjenner.

I noen uker nå har jeg kjent på de samme vanlige symptomene men bare over litt lenger tid så jeg var redd senskadene hadde forverret seg….Jeg ble så glad da jeg fant ut i at det bare var urinveisinfeksjon for hos meg er det “bare” sett i lys av stråleskadene.

Jeg fikk gitt legen en god latter da jeg ble godt fornøyd med resultatet, følte meg nesten stolt at JA! nå har jeg det! Denne gangen var det reellt.

Små gleder i hverdagen..

Mens jeg sitter her hjemme i sofaen min å skriver  kjenner jeg kroppen lander mer og mer og det føles vidunderlig for nå blir jeg trøtt og har tenkt å sove litt for å innhente meg etter en strevsom dag. Dagen går videre noe lettere og begeret for å holde ut et år til er fylt opp med tålmodighet igjen men jeg vet også at hvis jeg har behov kan jeg bestille time når jeg måtte trenge det for å bli trygget på at alt er som det skal være.

Etter kreftbehandlingen jeg ble ferdig med 22 desember 2011 har julen blitt enda mer spesiell for meg, jeg har alltid likt jul og fått julestemning og kost meg med å pakke inn gaver, men etter sykdommen betyr julen noe spesielt for meg. Julen betyr slutten på behandlingen jeg fikk og starten på å starte å leve litt igjen. Det å ha hele desember inne på Radiumhospitalet gjorde noe med meg. Syke mennesker og julekuler på intravenøst stativer er jo litt koselig men det er også helt sykt å se…trist.

Jeg pynter til jul 1 Desember med juletre, duker og nisser. Jeg feirer jul hele desember for å virkelig markere julen som for meg betyr et år til i live. Desember skal nytes og settes pris på for det kunne fort vært min siste jul jeg feiret for 7 år siden…

 

 

Takk for at du leste

Pernille ❤

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#fuckcancer #livmorhallskreft #kontroll #7år #frisk #leve #vestfoldsentralsykehus

Ufør og udugelig

Jeg ble ufør 1 september 2017 og dette var mye mer følsomt enn jeg hadde sett for meg. Det var et stempel på at jeg ikke duger i arbeidslivet…men det er da ikke et stempel på hvem jeg er, hva jeg kan, for jeg kan jo så mye mer enn bare å være ufør!

Det sier ingenting om hva jeg liker, hva slags verdier jeg har, det er ganske kaldt og hardt å bli ufør når drømmen er å bare være som “alle” andre..Være en del av noe større..

Dagen jeg fikk brevet gråt jeg både av lettelse og sorg på en gang. Jeg var lei meg over alt jeg mistet og glad for å bli trodd, sett og respektert og aller mest glad for å kunne ta hensyn til meg selv som jeg så sårt trengte. Tiden var overmoden for at jeg prioriterte meg selv og lyttet til kroppens signaler.

Jeg kunne plutselig leve uten krav, forpliktelser og vonde påminnelser om alt jeg ikke fikk til. For det kan jeg fortelle deg at dette med utredning innen nav og Fønix tar på psyken og er slitsomt og spennende på en og samme tid. Jeg fikk prøve ut ulike jobber men når kroppen og psyken ikke henger med da hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte uføretrygdes. Det skal sies at jeg hadde en fantastisk saksbehandler på nav den tiden jeg var til utprøving og hun så at dette ikke nyttet.

Jeg drømmer fortsatt om å komme tilbake i jobb for jeg elsker å gi av meg selv og føle at det er behov for mg. Fornuften sier at jeg må gi meg selv tid mens følelsene sier hiv deg ut i det du klarer det sikkert…Men tenk om jeg klarer det en dag..

 

 

Den nye hverdagen startet med rolige dager og et behov for å bare kjenne etter hvordan jeg hadde det. Lettet over at jeg nå kunne starte å forme min nye hverdag som var tilpasset meg fullt og helt. Allikevel var jeg veldig hard mot meg selv for det er et stort nederlag å ikke kunne være som “alle andre” Jeg vet ikke om så mange plasser hvor du ikke blir spurt om hva du jobber med. Det er som at jobben er så viktig for folk. Som om det plasserer deg hvor du hører til i samfunnet, status om du vil.

Det er ikke mye pent som blir sagt om de trygdede her i landet, noe fortjent selvfølgelig for du finner alltid noen som ødelegger for mange.

Helt ærlig så er det faktisk vondt at du skal se ned på meg som er uføretrygdet for du vet ikke hvor hardt jeg har kjempet for å IKKE dette utenfor arbeidslivet.

Det er så innprentet i folk at jobb er viktig og trygdede er snyltere som blir sett ned på, men det er ikke alltid slik, det er mange mennesker og historier der ute som trenger å bli fortalt.

Dette er jo noe av hovedgrunnen til at jeg begynte å blogge om psykisk helse. Det er for mange der ute som tar avstand og er redde og ser ned på oss som har utfordringer og det er enormt med fordommer som fra innsiden er latterlig å observere..Jeg er lei av skam og fordommer og mener at det eneste riktige er åpenhet og ikke gi oss.

 

Så hva gjør jeg for at jeg skal ha det bedre i min hverdag ?

 

Jeg laget meg rutiner som passer meg og min helse og da tar jeg hensyn til både fysisk og psykisk.Det viktigste for  meg er at jeg har det bra og fungerer så godt som mulig for det er jeg som har ansvaret for min sønn og fungerer ikke jeg så kan jeg ikke være tilstede for han.

Jeg setter meg mål jeg ønsker å oppnå, noen er langsiktige og mange er korte enkle mål som ikke er så vanskelig å klare men allikevel er en veldig viktig bit i det større bildet.

For meg er det viktig med bevegelse, mat og hvile i passe doser så dagen er overkommelig. Bevegelse kan bety alt fra å gjøre ting i huset til ut å gå turer. Det kan bety å bli med på aktiviteter av ulike slag. Det viktigste er å ikke bli inaktiv å sitte helt stille for da blir ingenting bedre.Nå snakker jeg selvsagt ut fra min egen situasjon og dette må andre vurdere selv hva som er aktivitet for dere.

Det blir lettere å sette seg mål og ikke minst nå de hvis jeg er grei med meg selv og ikke setter målene for høy for i denne prosessen er det viktig å føle mestring som gir vanvittig mye gode følelser!  Alt godt er viktig å ta med seg, den minste lille seier klapper jeg meg på skulderen for!

Jeg legger inn hviletid som er helt avgjørende for meg og denne tiden er hellig for meg. Da er det søvn og hvile som gjelder og alle forstyrrelser som tv og mobil settes på lydløs. Det kan være jeg trenger å bare ligge 10 min å være helt stille eller sove tre timer. Alt avhenger av formen.

Som regel har jeg to pauser om dagen på en vanlig dag som er sånn passe grei. Det kan jo bli mye mer hvile på dårlige dager men da må jeg være raus med meg selv og gi meg denne roen og hvilen. Snakke til meg selv som jeg ville sagt det til min beste venn for det er egentlig det du er, din egen beste venninne du må behandle pent.

Alle har vi en indre kritisk stemme som forteller oss “regler” for hva vi kan gjøre og si..setter regler for hva vi får tenke og drømme om eller bare helt enkelt grenser vi setter for oss selv som ingen andre ville satt på deg..

Hvorfor er vi så harde mot oss selv..? Jeg ville jo ikke drømt om å si til andre noen av de tingene jeg sier til meg selv…så hvorfor skal jeg tåle å høre det fra meg selv ? Er ikke jeg like mye verdt ?

 

Takk for at du leste

Pernille ❤

 

 

 

 

 

 

 

#psykiskhelse #angst #ufør #branok #psykmagasinet

 

 

 

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no