Skjeteorien

 

Min bestevenninne og jeg satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp.

Ut fra ingenting, sa hun: Hvordan føles det å være syk?

Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite?

Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»

Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til?

I det øyeblikket ble skje-teorien født.

Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.

Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg.

Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er priviligerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.

Hun tok engasjert i mot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en utømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer.

Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.

Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.

Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko.

Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer? Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.

Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.

Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn. Jeg har lært meg å leve et liv med en reserve skje i lomma. Så er jeg alltid beredt.

Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.

Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.

Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».

 

Hva bruker du dine skjeer på ?

 

 

 

Takk for at du leste

Pernille <3

 

 

 

Kilde :  http://kroniskesmerter.no/om_smerter/smerter/skjeteorien/

http://kroniskoptimist.blogspot.com/

#skjeteorien

Livmorhallskreft 

 

Del 2 

Jeg vet ikke helt hvordan kroppen og hodet mitt klarte å holde seg så kontrollert og fokusert i de dagene jeg ventet på time til Radiumhospitalet men jeg satte opp et tykt skall.Det skal sies at på tiden var jeg veldig god på dette av ulike årsaker…noe jeg kommer tilbake til som fortjener et eget innlegg.

Dagen kom fort for det skal sies at de var raske med å få meg inn på time, kanskje litt for raske når jeg tenker meg om.Men å forberede seg til dette går ikke. Det var virkelig, jeg skulle til Oslo og inn til dette store kjente sykehuset for første gang.

Jeg tipper at de fleste som tenker på det sykehuset tenker tanker om at dette representerer kreft, frykt og ikke minst død. Å nå skulle jeg inn dit. At det går an å føle seg så liten hadde jeg aldri trodd. Mektige følelser i sving å gå inn den døren.

Kjæresten min ble med meg som støtte noe som føltes fantastisk men også litt rart pga vi to hadde litt ulike behov i denne prosessen skulle det vise seg. Han trengte å vite mer fakta og en slags oversikt men jeg var mer fornøyd med å bare vite praktisk info på hva jeg måtte gjennom.

Mitt fokus ble på at jeg skulle klare å stå i dette for jeg hadde ikke noe valg og da måtte jeg igjen kutte ut følelser og skru på maska å bli kald og nærmest en maskin. For meg fantes det ingen annen måte, jeg hadde knekt sammen hvis jeg mikset inn følelser i dette.

Ingen kunne ha forberedt meg over sjokket som kom da jeg gikk mot inngangen på dette store skremmende sykehuset. Vi har jo alle hørt mye flott om dette sykehuset og at de er engler kledd i hvitt.

Det som traff meg rett i hjertet var de som sto utenfor å «luftet» seg…Jeg tenkte umiddelbart at ja dette gjelder ikke meg. Jeg er jo ikke så syk. Må også si at jeg ble sjokkert over at de sto der å røkte, det virker så rart at de tørr husker jeg at jeg tenkte.

Å denne hjernen min som på fantastisk vis passet på meg så jeg tok inn bare bruddstykker av gangen for å klare å stå i det som ventet. For det å gå inn de dørene der uten å reagere på noe ja da er du ikke et menneske av kjøtt og blod.

Alle som har gått inn den døren vet hva det første du må kommentere er…nydelig lukt av pølse fra Narvesen ! Jeg som var så sulten men så forknytt at det hadde ikke vært plass til en liten bit.

Vi fant frem til venteværelset og avdelingen jeg skulle møte opp på. Jeg skulle i lett narkose for de trengte å undersøke meg og dette var jo som jeg fortalte i del 1 ikke lenge etter min operasjon så det ville vært helt utenkelig med en vanlig gynekologisk undersøkelse.

Inn på venteværelset mot meg kom det en voksen dame med sånn gammeldags sykesøster uniform. Hvit med lange knestrømper og med håret oppsatt i en tull. Hun så veldig streng ut å jeg svelget litt tungt når jeg så henne. Men så snakket hun til meg og snakk om å bli overrasket hun var verdens søteste sykepleier og mine fordommer måtte jeg bare kaste bort!

Fra første sekund var alt oversiktlig, de fortalte hva jeg skulle gjennom og at sykepleieren skulle følge meg hele dagen så jeg trengte ikke bekymre meg. Hun skulle hjelpe meg å finne frem. Det skulle ikke jeg måtte tenke på i tillegg til å være der…dette var så bra og trygt ikke minst. De tok bare grep på en måte jeg selv ikke viste jeg trengte. Det ga trygghet å jeg skjønte at dette kan de og dette har de gjort før.

Den dagen ble det tatt blodprøver , undersøkelse i lett narkose som ikke var noe å grue seg til for jeg husket jo ingenting. Dessuten var de jo der for meg hele tiden med sine snille øyne og på en underlig måte viste hva de skulle si.  Det siste på planen var time hos denne legen jeg bare kaller strålelegen..For en lege…Høy , voksen , erfaren, en det bare oser respekt av. Han var godt vant til å jobbe med mennesker, fortalte så rolig at selv jeg fikk med meg hva planen var videre.

Jeg skulle gjennom heftig behandling med både stråling og cellegift..dette føltes helt uvirkelig. Nærmest som jeg var tilstede i rommet for noen andre. Det føltes ikke som det var meg som her var pasienten. Dette kunne ikke være ekte. Men han var veldig flink til å trekke situasjonen ned og mitt fokus og konsentrasjon opp. Han var flink til å formidle hva de kunne gjøre og hvilken behandling som var den rette for nettopp meg. Jeg fikk en enorm tillit til at han kunne jobben sin og viste hva han snakket om.

Legen ga ingen lovnader da min kjæreste spurte om hvordan dette ville gå.

Han kunne ikke det men sa at dette hadde fått utviklet seg lenger enn de satte pris på. Altså hadde smertene jeg hadde kjent på en liten stund samsvart med livmorhalskreft.

Den største overraskelsen var vel da han fortalte at jeg skulle ikke vært operert på mitt lokale sykehus men legen der skulle stanset opp og tatt de nødvendige prøver og jeg skulle blitt operert på en annen måte, nemlig å fjerne livmor og lymfekjertler i ett og samme inngrep.

Jeg var altså ikke operert riktig og dette kunne de ikke gå inn å gjøre i etterkant var beskjeden jeg fikk.

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Det var ekkelt å kjenne på. Det var som å spinne ut av kontroll og tankene vandret raskt til at dette går ikke akkurat min vei.

Som kvinne er det jo veldig vanlig med litt magesmerter ved menstruasjon. Og det at menstruasjon kommer litt uregelmessig er jo også veldig vanlig. Og som de aller fleste tenker , det går sikkert over.

Det han kunne love var fullt fokus og en fastsatt «oppskrift» på hvordan de skulle gå til kamp mot min kreftdiagnose.

 

Oppskriften ble:

 

Stråling hver dag i 6 uker

Cellegift : hver tirsdag

mitt nye liv i 6 uker ferdig planlagt.

Dette ser jo i utgangspunktet ikke så altfor ille ut for en del men det skulle vise seg å bli det tøffeste jeg har opplevd noen gang.

Etter en altfor lang dag var jeg mer enn klar for å reise hjem til barna mine. De var en enorm trøst i det hele samtidig som vonde tanker om fremtiden og usikkerhet dukket opp. Men det var for vondt å tenke på så jeg prøvde å stenge det ute.

Jeg dro derfra et hakk tryggere enn da jeg kom og nå hadde jeg hvertfall noe håndfast skrevet opp på et papir..jeg holdt fast i papirene som dette var redningsbøyen på havet. Overrasket over at dagen på Radiumhospitalet tross alt hadde gått bra uten de store utbruddene jeg var så redd for.

Det var trygt at kreften tross alt var oppdaget og dette med å fjerne den snart kunne starte. Men tanken på denne prikken slapp ikke…Det var som at jeg trengte å lure meg selv bevisst for virkeligheten var tøff. Jeg kunne dra hjem og starte ventetiden på oppstart som jeg ble lovet raskt og jeg trodde jeg hadde en slags oversikt og kontroll på meg selv men jeg tok feil. Denne behandlingen skulle komme til å forandre meg for alltid. Ikke bare fysisk men psykisk også.

 

Takk for at du leste

Pernille ♥️

 

 

 

 

 

 

#minhistorie #kreft #livmorhallskreft #radiumhospitalet #stråling #cellegift #psykmagasinet

Livmorhallskreft

 

Del 1

I 2011 bestilte jeg meg en time hos gynekolog fordi jeg var plaget med smerter i mage. Tenkte det var greit å undersøke selv om det ikke var så lenge siden jeg hadde vært der. Alle anbefaler jo hvert 3 år som trygt men jeg gikk oftere etter råd jeg fikk som veldig ung.

Jeg fikk time hos en fantastisk flink gynekolog som virkelig tok hensyn og var ute etter å hjelpe meg med disse smertene. Han fant ut at det å fjerne livmoren kunne være til hjelp i mitt tilfelle. Dette var ikke noe dramatisk valg fordi jeg allerede hadde de ungene jeg ønsket meg. Jeg hadde kun fokus på å få bort smertene som begynte å bli fryktelig plagsomt.

Jeg tenkte faktisk at det å fjerne livmoren var en smart, for da var det en mindre ting å bli syk i…Hadde jeg bare vist…

Ventetiden på denne operasjonen var ca 3 mnd men jeg opplevde det som en liten evighet og ville gjøre alt for å komme raskere til, derfor tok jeg kontakt med de på sykehuset og fortalte om plagene. De satte meg opp på lista over de som kunne komme på kort varsel, noe som føltes veldig godt.

Likevel ble jeg overasket da de ringte og sa at det var en avbestilling og jeg ble tilbudt operasjon dagen etter. Jeg tok selvsagt imot denne muligheten for alt fokus var på å fjerne smerter og troen på at dette var det riktige bare måtte jeg ha. Alt dette skjedde i oktober.

 

Jeg dro til sykehuset samme dag, på en Mandag for å klargjøres til Tirsdagens operasjon. En lege kom for å snakke med meg..Han måtte fortelle meg noe sa han.

Opptil dette tidspunktet hadde ikke jeg ofret svarresultatene fra gynekologen en eneste tanke og ble satt ut da legen fortalte meg at jeg hadde celleforandring.

Dette hadde de sett på svarene fra gynekologen, da i det øyeblikket hamret hjertet og tanken på hvor mange dager noen hadde vist om svarene ble fokus men ingen svar å få fra legen på nettopp dette. Men det han kunne fortelle om celleforandringen og min situasjon var at det mest sannsynlig ikke var kreft da jeg var så ung og i god form. Jeg var 35 år…

Det spesielle og vanskelige som oppsto var når legen fortalte meg at JEG hadde ansvaret selv for å bestemme om jeg skulle fullføre operasjonen…Jeg forsøkte å si at det hadde jeg ingen forutsetninger for å kunne bestemme men med legens ord og nærmest forsikringer på at det var så usannsynlig på grunn av min alder tok jeg avgjørelsen for å fullføre Tirsdagen som planlagt. Jeg likte ikke hva legen sa til meg, det lå der i bakhodet hele tiden. Dette ble en vanskelig situasjon for det er jo sånn at jeg stoler på en lege som forteller at det går bra… Dette angrer jeg bittert på i dag!

Operasjonen går bra og på grunn av celleforandringene blir nye prøver tatt og sendt inn for testing på nytt. Det er rutinen. Nå var min jobb å komme meg i gang igjen etter inngrepet, tanken på at det skulle være noe galt med de prøvene var helt utenkelig…som legen sa , jeg var jo så ung og sterk.

Jeg fikk den telefonen du bare ikke kan forberede deg på , den du har hørt andre fortelle om , det kommer ikke til å skje meg tanken , den fikk jeg…det var høyst reellt og en vond gnagende følelse tok over kroppen da de ville ha meg inn for en prat. Dette var en fredag og de ville ha meg inn Mandagen etter…helt uaktuelt i mine øyne for jeg sa til den søte legen som ringte at hun måtte bare ta meg imot med en eneste gang samme dag !  jeg VET du skal si at jeg har kreft..jeg går ikke hele helgen å venter på time , jeg har barn !

Min daværende kjæreste kjørte meg inn og der møtte jeg også min mamma , jeg skjønte ikke hvordan hun fikk rede på at jeg var der og husket ikke om jeg selv hadde ringt henne, hun bare var der.

Det var så godt å se henne der selv om jeg ikke klarte å uttrykke det der og da. Men inn til legen ville jeg og måtte jeg gå alene, jeg er litt merkelig sånn , takler ting lettere når jeg kan konsentrere meg alene. Sammen med andre blir det fort mye følelser. Jeg latet ikke som jeg var samlet og iskald , jeg ble det for å takle dette…jeg hadde jo skjønt at jeg hadde kreft.

KREFT ! jeg skal jo ikke dø…folk dør av det ! Ikke jeg for jeg har jo to barn jeg må ta vare på tenkte jeg om og om igjen..

Legen ropte meg inn, jeg gikk inn og satt meg ned. Hun virket overasket over hvor rolig jeg var. Hvordan skal jeg reagere spurte jeg henne om ? Hva er vanlig? Hun var mest bekymret over de uten reaksjon kunne hun fortelle, altså sånne som meg. Men fikk forsikret henne om at jeg tok dette med fatning, noe jeg også gjorde.

Hun tok frem et ark hvor hun hadde tegnet en prikk og kunne fortelle at der har du kreft. Det er livmorhals kreft du har Pernille. Det ble fortalt hva slags type og at dette hadde utviklet seg mer enn de likte. Dette så da ikke ille ut sa jeg. Det går bra med en så liten prikk.

Dette skjønner jo jeg i ettertid var kun for å beskytte meg selv, å det trengte jeg å gjøre på min egen måte.

Jeg husker tilbake på dette med litt humor i dag da dette sier litt om hvor mye jeg beskyttet meg selv, men min metode fungerte jo for meg. Det var det viktigste.

Det var mest prat om det praktiske som kom til å skje de neste dagene jeg fikk informasjon om. En helt uvirkelig opplevelse.

Jeg måtte forberede meg på at de fra Radiumhospitalet ringte meg, dette husker jeg som en merkelig tanke. Hele tiden en følelse av avstand til at dette ikke gjelder meg og at dette er grei skuring fordi det er jo tross alt en prikk…

Jeg lærte fort hva denne lille prikken skulle komme til å bety for livet mitt.

Mer i del 2 som kommer snart.

Takk for at du leste

Pernille ♥️

 

 

 

 

 

 

 

 

#livmorhallskreft #psykiskhelse #kreftforeningen #psykmagasinet

Hei fra meg !

Hei !

Dette blir mitt første innlegg jeg skriver her på denne bloggen. Jeg er både spent og glad på hvordan dette blir men er veldig trygg på at jeg kommer til å klare å skrive åpent om utfordringer i livet. Jeg har fulgt med på psykmagasinet en stund og sett opp til disse flotte jentene som tør å være så åpne om noe så personlig som psykisk helse. Det er mange, veldig mange som ikke tørr eller klarer å snakke høyt om psykiske utfordringer.

Jeg har derfor et slagord “Alle har en psykisk helse”  Det kan handle om  å slite litt med noen valg en tar , skilsmisse og andre utfordrende situasjoner i livet, hva som helst.  Noen sliter litt mer og møter større utfordringer i livet og jeg ønsker å være med på laget for å spre åpenhet rundt temaer det er tabu å si noe om. Åpenhet er viktig.

Psykisk helse blir gjort til noe fremmed og skummelt, sannheten sånn jeg ser den er at det er så mange fine mennesker der ute som dere andre går glipp av å møte. Vi er som alle andre, virkelig som alle andre.

Hvem er jeg ?

Jeg er ei dame på 42 år, jeg er mamma til en voksen sønn på 22 og minstemann blir 17. Jeg bor alene , altså singel og trives med dette. Mye er mine utfordringer og jeg tar valg som gjør at jeg har det best mulig med meg selv. Det er mange ganger stille og rolig her hos meg men det er sånn jeg liker det. Jeg trenger mye ro.

Jeg kommer til å skrive om ulike temaer som opptar meg og erfaringer jeg selv har med angst , spiseforstyrrelse og andre utfordringer i livet på grunn av dette. Litt om tanker og følelser og dele litt underveis om hvordan jeg jobber med meg selv

Jeg har også hatt kreft og sliter veldig med senskader som fatigue , men dette ønsket jeg ikke en egen spalte til da dette er noe jeg har jobbet mye med og forteller litt i små puljer som jeg føler meg klar for. Mye mulig jeg forandrer mening etterhvert men det får vi se på. Viktigst for meg er å ta det etterhvert som jeg blir klar for det, det gjelder forøvrig med alt her i livet.

Jeg har tidligere vært veldig dårlig til å bli kjent med meg selv og dermed ikke klart å ta hensyn til mine behov, dette har og satt sine spor i meg på ulike måter og dette er noe jeg stadig jobber med å finne løsninger på. Jeg lar meg inspirere veldig av andre som er åpne om sine utfordringer, natur , foto og jeg liker quotes.  Nyter ofte musikk på mine mange gåturer ute. Tar ingenting for gitt lenger da det var tider jeg ikke klarte å gå ut av huset fordi angsten herjet så voldsomt i meg.

Jeg skaffet meg hund da jeg trengte det som mest men det var bare det at jeg forsto virkelig ikke hvor mye det skulle bety for meg å ha den lille pelsvennen ved min side. Jeg har lært så mye av han og han betyr så mye for meg og min helse både fysisk og psykisk. Han har det godt sammen med meg og vi har blitt et team som koser oss sammen i gode og dårlige dager, på opp og nedturer er vi der for hverandre. Deilig å le høyt så tårene triller fordi han gjør så mye rare ting, eller bare få sitte nær han og kjenne varmen det er så godt.

Dette var litt fra meg, da er jeg i gang og føler meg heldig som får blogge for psykmagasinet!

Jeg håper dere vil følge meg på min vei, målet mitt er vel at jeg mener det skal være mer åpenhet om psykisk helse..så målet mitt er å skrive åpent og ærlig om hva livet har å by på.

Alt på godt og vondt..

 

 

Takk for at du leste

Pernille  ❤

 

 

 

 

#psykiskhelse #psykmagasinet #blogg #pernille #åpenhet #tabu #livet

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no