Livmorhallskreft 

 

Del 2 

Jeg vet ikke helt hvordan kroppen og hodet mitt klarte å holde seg så kontrollert og fokusert i de dagene jeg ventet på time til Radiumhospitalet men jeg satte opp et tykt skall.Det skal sies at på tiden var jeg veldig god på dette av ulike årsaker…noe jeg kommer tilbake til som fortjener et eget innlegg.

Dagen kom fort for det skal sies at de var raske med å få meg inn på time, kanskje litt for raske når jeg tenker meg om.Men å forberede seg til dette går ikke. Det var virkelig, jeg skulle til Oslo og inn til dette store kjente sykehuset for første gang.

Jeg tipper at de fleste som tenker på det sykehuset tenker tanker om at dette representerer kreft, frykt og ikke minst død. Å nå skulle jeg inn dit. At det går an å føle seg så liten hadde jeg aldri trodd. Mektige følelser i sving å gå inn den døren.

Kjæresten min ble med meg som støtte noe som føltes fantastisk men også litt rart pga vi to hadde litt ulike behov i denne prosessen skulle det vise seg. Han trengte å vite mer fakta og en slags oversikt men jeg var mer fornøyd med å bare vite praktisk info på hva jeg måtte gjennom.

Mitt fokus ble på at jeg skulle klare å stå i dette for jeg hadde ikke noe valg og da måtte jeg igjen kutte ut følelser og skru på maska å bli kald og nærmest en maskin. For meg fantes det ingen annen måte, jeg hadde knekt sammen hvis jeg mikset inn følelser i dette.

Ingen kunne ha forberedt meg over sjokket som kom da jeg gikk mot inngangen på dette store skremmende sykehuset. Vi har jo alle hørt mye flott om dette sykehuset og at de er engler kledd i hvitt.

Det som traff meg rett i hjertet var de som sto utenfor å «luftet» seg…Jeg tenkte umiddelbart at ja dette gjelder ikke meg. Jeg er jo ikke så syk. Må også si at jeg ble sjokkert over at de sto der å røkte, det virker så rart at de tørr husker jeg at jeg tenkte.

Å denne hjernen min som på fantastisk vis passet på meg så jeg tok inn bare bruddstykker av gangen for å klare å stå i det som ventet. For det å gå inn de dørene der uten å reagere på noe ja da er du ikke et menneske av kjøtt og blod.

Alle som har gått inn den døren vet hva det første du må kommentere er…nydelig lukt av pølse fra Narvesen ! Jeg som var så sulten men så forknytt at det hadde ikke vært plass til en liten bit.

Vi fant frem til venteværelset og avdelingen jeg skulle møte opp på. Jeg skulle i lett narkose for de trengte å undersøke meg og dette var jo som jeg fortalte i del 1 ikke lenge etter min operasjon så det ville vært helt utenkelig med en vanlig gynekologisk undersøkelse.

Inn på venteværelset mot meg kom det en voksen dame med sånn gammeldags sykesøster uniform. Hvit med lange knestrømper og med håret oppsatt i en tull. Hun så veldig streng ut å jeg svelget litt tungt når jeg så henne. Men så snakket hun til meg og snakk om å bli overrasket hun var verdens søteste sykepleier og mine fordommer måtte jeg bare kaste bort!

Fra første sekund var alt oversiktlig, de fortalte hva jeg skulle gjennom og at sykepleieren skulle følge meg hele dagen så jeg trengte ikke bekymre meg. Hun skulle hjelpe meg å finne frem. Det skulle ikke jeg måtte tenke på i tillegg til å være der…dette var så bra og trygt ikke minst. De tok bare grep på en måte jeg selv ikke viste jeg trengte. Det ga trygghet å jeg skjønte at dette kan de og dette har de gjort før.

Den dagen ble det tatt blodprøver , undersøkelse i lett narkose som ikke var noe å grue seg til for jeg husket jo ingenting. Dessuten var de jo der for meg hele tiden med sine snille øyne og på en underlig måte viste hva de skulle si.  Det siste på planen var time hos denne legen jeg bare kaller strålelegen..For en lege…Høy , voksen , erfaren, en det bare oser respekt av. Han var godt vant til å jobbe med mennesker, fortalte så rolig at selv jeg fikk med meg hva planen var videre.

Jeg skulle gjennom heftig behandling med både stråling og cellegift..dette føltes helt uvirkelig. Nærmest som jeg var tilstede i rommet for noen andre. Det føltes ikke som det var meg som her var pasienten. Dette kunne ikke være ekte. Men han var veldig flink til å trekke situasjonen ned og mitt fokus og konsentrasjon opp. Han var flink til å formidle hva de kunne gjøre og hvilken behandling som var den rette for nettopp meg. Jeg fikk en enorm tillit til at han kunne jobben sin og viste hva han snakket om.

Legen ga ingen lovnader da min kjæreste spurte om hvordan dette ville gå.

Han kunne ikke det men sa at dette hadde fått utviklet seg lenger enn de satte pris på. Altså hadde smertene jeg hadde kjent på en liten stund samsvart med livmorhalskreft.

Den største overraskelsen var vel da han fortalte at jeg skulle ikke vært operert på mitt lokale sykehus men legen der skulle stanset opp og tatt de nødvendige prøver og jeg skulle blitt operert på en annen måte, nemlig å fjerne livmor og lymfekjertler i ett og samme inngrep.

Jeg var altså ikke operert riktig og dette kunne de ikke gå inn å gjøre i etterkant var beskjeden jeg fikk.

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Det var ekkelt å kjenne på. Det var som å spinne ut av kontroll og tankene vandret raskt til at dette går ikke akkurat min vei.

Som kvinne er det jo veldig vanlig med litt magesmerter ved menstruasjon. Og det at menstruasjon kommer litt uregelmessig er jo også veldig vanlig. Og som de aller fleste tenker , det går sikkert over.

Det han kunne love var fullt fokus og en fastsatt «oppskrift» på hvordan de skulle gå til kamp mot min kreftdiagnose.

 

Oppskriften ble:

 

Stråling hver dag i 6 uker

Cellegift : hver tirsdag

mitt nye liv i 6 uker ferdig planlagt.

Dette ser jo i utgangspunktet ikke så altfor ille ut for en del men det skulle vise seg å bli det tøffeste jeg har opplevd noen gang.

Etter en altfor lang dag var jeg mer enn klar for å reise hjem til barna mine. De var en enorm trøst i det hele samtidig som vonde tanker om fremtiden og usikkerhet dukket opp. Men det var for vondt å tenke på så jeg prøvde å stenge det ute.

Jeg dro derfra et hakk tryggere enn da jeg kom og nå hadde jeg hvertfall noe håndfast skrevet opp på et papir..jeg holdt fast i papirene som dette var redningsbøyen på havet. Overrasket over at dagen på Radiumhospitalet tross alt hadde gått bra uten de store utbruddene jeg var så redd for.

Det var trygt at kreften tross alt var oppdaget og dette med å fjerne den snart kunne starte. Men tanken på denne prikken slapp ikke…Det var som at jeg trengte å lure meg selv bevisst for virkeligheten var tøff. Jeg kunne dra hjem og starte ventetiden på oppstart som jeg ble lovet raskt og jeg trodde jeg hadde en slags oversikt og kontroll på meg selv men jeg tok feil. Denne behandlingen skulle komme til å forandre meg for alltid. Ikke bare fysisk men psykisk også.

 

Takk for at du leste

Pernille ♥️

 

 

 

 

 

 

#minhistorie #kreft #livmorhallskreft #radiumhospitalet #stråling #cellegift #psykmagasinet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no