Livmorhallskreft

 

Del 1

I 2011 bestilte jeg meg en time hos gynekolog fordi jeg var plaget med smerter i mage. Tenkte det var greit å undersøke selv om det ikke var så lenge siden jeg hadde vært der. Alle anbefaler jo hvert 3 år som trygt men jeg gikk oftere etter råd jeg fikk som veldig ung.

Jeg fikk time hos en fantastisk flink gynekolog som virkelig tok hensyn og var ute etter å hjelpe meg med disse smertene. Han fant ut at det å fjerne livmoren kunne være til hjelp i mitt tilfelle. Dette var ikke noe dramatisk valg fordi jeg allerede hadde de ungene jeg ønsket meg. Jeg hadde kun fokus på å få bort smertene som begynte å bli fryktelig plagsomt.

Jeg tenkte faktisk at det å fjerne livmoren var en smart, for da var det en mindre ting å bli syk i…Hadde jeg bare vist…

Ventetiden på denne operasjonen var ca 3 mnd men jeg opplevde det som en liten evighet og ville gjøre alt for å komme raskere til, derfor tok jeg kontakt med de på sykehuset og fortalte om plagene. De satte meg opp på lista over de som kunne komme på kort varsel, noe som føltes veldig godt.

Likevel ble jeg overasket da de ringte og sa at det var en avbestilling og jeg ble tilbudt operasjon dagen etter. Jeg tok selvsagt imot denne muligheten for alt fokus var på å fjerne smerter og troen på at dette var det riktige bare måtte jeg ha. Alt dette skjedde i oktober.

 

Jeg dro til sykehuset samme dag, på en Mandag for å klargjøres til Tirsdagens operasjon. En lege kom for å snakke med meg..Han måtte fortelle meg noe sa han.

Opptil dette tidspunktet hadde ikke jeg ofret svarresultatene fra gynekologen en eneste tanke og ble satt ut da legen fortalte meg at jeg hadde celleforandring.

Dette hadde de sett på svarene fra gynekologen, da i det øyeblikket hamret hjertet og tanken på hvor mange dager noen hadde vist om svarene ble fokus men ingen svar å få fra legen på nettopp dette. Men det han kunne fortelle om celleforandringen og min situasjon var at det mest sannsynlig ikke var kreft da jeg var så ung og i god form. Jeg var 35 år…

Det spesielle og vanskelige som oppsto var når legen fortalte meg at JEG hadde ansvaret selv for å bestemme om jeg skulle fullføre operasjonen…Jeg forsøkte å si at det hadde jeg ingen forutsetninger for å kunne bestemme men med legens ord og nærmest forsikringer på at det var så usannsynlig på grunn av min alder tok jeg avgjørelsen for å fullføre Tirsdagen som planlagt. Jeg likte ikke hva legen sa til meg, det lå der i bakhodet hele tiden. Dette ble en vanskelig situasjon for det er jo sånn at jeg stoler på en lege som forteller at det går bra… Dette angrer jeg bittert på i dag!

Operasjonen går bra og på grunn av celleforandringene blir nye prøver tatt og sendt inn for testing på nytt. Det er rutinen. Nå var min jobb å komme meg i gang igjen etter inngrepet, tanken på at det skulle være noe galt med de prøvene var helt utenkelig…som legen sa , jeg var jo så ung og sterk.

Jeg fikk den telefonen du bare ikke kan forberede deg på , den du har hørt andre fortelle om , det kommer ikke til å skje meg tanken , den fikk jeg…det var høyst reellt og en vond gnagende følelse tok over kroppen da de ville ha meg inn for en prat. Dette var en fredag og de ville ha meg inn Mandagen etter…helt uaktuelt i mine øyne for jeg sa til den søte legen som ringte at hun måtte bare ta meg imot med en eneste gang samme dag !  jeg VET du skal si at jeg har kreft..jeg går ikke hele helgen å venter på time , jeg har barn !

Min daværende kjæreste kjørte meg inn og der møtte jeg også min mamma , jeg skjønte ikke hvordan hun fikk rede på at jeg var der og husket ikke om jeg selv hadde ringt henne, hun bare var der.

Det var så godt å se henne der selv om jeg ikke klarte å uttrykke det der og da. Men inn til legen ville jeg og måtte jeg gå alene, jeg er litt merkelig sånn , takler ting lettere når jeg kan konsentrere meg alene. Sammen med andre blir det fort mye følelser. Jeg latet ikke som jeg var samlet og iskald , jeg ble det for å takle dette…jeg hadde jo skjønt at jeg hadde kreft.

KREFT ! jeg skal jo ikke dø…folk dør av det ! Ikke jeg for jeg har jo to barn jeg må ta vare på tenkte jeg om og om igjen..

Legen ropte meg inn, jeg gikk inn og satt meg ned. Hun virket overasket over hvor rolig jeg var. Hvordan skal jeg reagere spurte jeg henne om ? Hva er vanlig? Hun var mest bekymret over de uten reaksjon kunne hun fortelle, altså sånne som meg. Men fikk forsikret henne om at jeg tok dette med fatning, noe jeg også gjorde.

Hun tok frem et ark hvor hun hadde tegnet en prikk og kunne fortelle at der har du kreft. Det er livmorhals kreft du har Pernille. Det ble fortalt hva slags type og at dette hadde utviklet seg mer enn de likte. Dette så da ikke ille ut sa jeg. Det går bra med en så liten prikk.

Dette skjønner jo jeg i ettertid var kun for å beskytte meg selv, å det trengte jeg å gjøre på min egen måte.

Jeg husker tilbake på dette med litt humor i dag da dette sier litt om hvor mye jeg beskyttet meg selv, men min metode fungerte jo for meg. Det var det viktigste.

Det var mest prat om det praktiske som kom til å skje de neste dagene jeg fikk informasjon om. En helt uvirkelig opplevelse.

Jeg måtte forberede meg på at de fra Radiumhospitalet ringte meg, dette husker jeg som en merkelig tanke. Hele tiden en følelse av avstand til at dette ikke gjelder meg og at dette er grei skuring fordi det er jo tross alt en prikk…

Jeg lærte fort hva denne lille prikken skulle komme til å bety for livet mitt.

Mer i del 2 som kommer snart.

Takk for at du leste

Pernille ♥️

 

 

 

 

 

 

 

 

#livmorhallskreft #psykiskhelse #kreftforeningen #psykmagasinet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no